13/01/2015
Ytringsfrihet, tro og retorikk
Hans-Ivar Kristiansen
Innledning
Gjenutgivelsen av Arnulf Øverlands bok, 3 foredrag til offentlig forargelse i 2006, var for å gi allmennheten et kulturhistorisk dokument som har spilt en viktig rolle i ytringsfrihetens historie gjennom det siste hundreåret i Norge. Øverland er med sin bannbulle selv bevisst ute etter å teste ut denne frihetens grenser i forhold til lovgivningen om blasfemi. Samtidig bærer disse tre foredragene fram en helt enestående retorikk i norsk sammenheng, en retorikk som i seg selv ville være grunn god nok til å gjenutgi hans bok fra 1933. Hensikten med denne utgivelsen var derfor både prinsipiell, i forhold til debatten om ytringsfrihetens grenser – og estetisk, idet Øverlands tekst har store litterære kvaliteter som fortjener å løftes fram på nytt for et bredt publikum.
Da Jyllandsposten, og senere andre medier, trykket Muhammed-tegningene, opplevde vi store bølger i offentligheten omkring ytringsfrihetens bruk og dens grenser verden over. Mange mener ytringsfriheten er blitt satt under et hardt press og må forsvares aktivt mot fundamentalistiske strømninger og krefter.
Arnulf Øverland er den siste i Norge er blitt tiltalt for brudd på blasfemiparagrafen. Det skjedde for 81 år siden etter at han hadde holdt foredraget "Kristendommen - den tiende landeplage" i Studentersamfundet. Frikjennelsen i 1933 ble en sterk manifestasjon av at ytringsfriheten også gjelder påstander som av mange kan oppfattes som smakløse, støtende og provoserende. Slike ytringer må alltid være en del av ytringsfrihetens felt, noe som er fastslått gjentatt ganger i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.
Ubehagelige, smertefulle og til dels krenkende ytringer må alltid være en del av ytringsfrihetens tillatte område. Så derfor kan vi godt mislike ulike utsagn og likevel la dem passere i ytringsfrihetens navn. Uten dette fundamentet, selve friheten til å bruke språket til smertegrensen, finnes det heller ikke grunnlag for frihet og demokrati. Derfor må også kristenfolket tåle å bli utsatt, på samme måte som mange andre grupper i samfunnet.
Skal vi samtidig unngå å støte for enhver pris? Hvem skal bestemme hva som er støtende eller ikke, ”det sømmelige” og ”det usømmelige”, i offentlig debatter om religion og politikk? Den store faren er alltid når mange begynner å tenke at det kanskje er klokest å la være å utøve ytringsfriheten. Hadde Arnulf Øverland tenkt i slike baner, ville denne boken selvsagt aldri vært utgitt.
Kamphane og retoriker
Gjennom hele etterkrigstiden dannet Arnulf Øverland, Sigurd Hoel og Helge Krog en trio som ved mange anledninger rettet massive angrep mot det de oppfattet som en kulturell og politisk dvaletilstand i Norge. Dette meget tale- og skriveføre trekløveret utgjorde nærmest den personifiserte kulturelle radikalisme i det norske samfunnet på den tiden. Den dag i dag ses de i enkelte intellektuelle kretser som den sterkeste kulturelle motstrømning man har møtt. Essensen i denne var i stor grad å avsløre og vise hvordan makt og maktmennesker ter seg. Særlig gjelder dette hele det religiøse og moralske feltet, der de skyter i vei, heftig og polemisk. Livsmottoet til Helge Krog var at dersom du er i tvil om hva du skal skrive, så skal du velge det som kan skade deg mest. Dette kan muligens også gjelde Arnulf Øverland. Han var kompromissløs og ikke alltid like strategisk. Det kan være uklokt, men å være uklok er ingen straffbar handling.
Kristendom, krig, språk, rettferdighet
I denne epoken ble det også sett på som viktig å forene det politiske med det intellektuelle. Fellesskapet skulle ikke være noe hinder for individet, heller en styrke. Dette illustreres av Arnulf Øverlands Hustavler fra 1929, hvor han smeltet sammen det nære personlige med politikk og fellskap. Dessuten bar disse tekstene i seg sterke bud om at det nasjonale måtte ses i perspektivet av det internasjonale. Disse diktene var blant de første som hadde til hensikt å åpne folks øyne for farene knyttet til nazismens framgang. Her kan man si at Øverland etablerte både den poetiske, polemiske og retoriske grunntonen som skulle prege hans tekster og foredrag resten av livet, i skjæringspunktet mellom naken ærlighet og bitende ironi.
I 1931 kom samlingen Gud plantet en hage. Her varslet han det som skal komme. I diktet, Tro og overtro, holder han kristenfolket for narr, en helt åpen harselas. Samtidig kom den tyske oppmarsjen, og hamret inn budskapet om at på tysk jord sto det røvere og banditter, uansett hva de måtte kalle seg. Dette ble en besettelse hos Øverland, i dikt, debatt og polemikk. Det var ikke bare tyskerne som fikk unngjelde, han dundret løs også på Stalin og Sovjetunionen. Han mente at Hi**er og Stalin var to alen av samme stykke. Politiske og religiøse overgrep ble satt på dagsorden, drapert i en radikal stil og retorikk som savner sidestykke i norsk kulturhistorie.
Denne formen ble også brukt i den striden som oppsto etter andre verdenskrig og som ble en av hans merkesaker, nemlig språksaken. Han førte nærmest sitt eget felttog mot det han oppfattet som språklig forurensning, mot de nye tillatte formene i det som skulle bli bokmål. I denne saken var det bare Sigurd Hoel som sto på hans side blant de gamle radikalerne. På samme måte gikk han til felts mot det han beskrev som sovjetimperialismen, og han brukte også mye tid på å kritisere modernismen i lyrikken. Oppsummert kan vi på mange måter si at Arnulf Øverlands livslange hjertesaker, er kristendommen, krigen, språket og kampen for rettferdighet. Han organiserer fire ulike retoriske korstog, og motstandere kunne oppleve ham som en skruppelløs og kompromissløs ridder for sine fanesaker.
Når kristendommen er motstander
Det blir ofte hevdet at det å utfordre kristendommen som en del av ytringsfriheten er en demokratisk avsporing. Det å utstyre Kristendommen med spesialbandasje er å føre den inn i et doksisk rom hvor den blir uangripelig, men hvor den også vil bli stablet bort for å la seg støve ned. Når dette kreves av dem som går til angrep, hva skal vi så kreve av kristendommen selv i dens retorikk og i dens posisjoner i samfunnslivet? Er den tjent med å være hellig uangripelig? Hvordan en gruppe finner seg en uangripelig plass i samfunnet og historien, må være interessant for religionssosiologien. Hvordan både historie og samfunn til dels går med på dette, og hvordan mange misbruker dette på det mest avskyelige, fornærmende og krenkende. Når fundamentalistiske kristne, som Ludvig Nessa og Børre Knudsen, velger å utfordre og gå til angrep på sårbare mennesker, ser mange det som en fornærmelse og en ondskapsfull handling. Det ser likevel ikke ut til at kristenfolket i allmennhet har noen store problem med dette.
I Norge har vi i det siste tiåret hatt noen bemerkelsesverdige hendelser. Det finnes fra 1990- tallet vilje og overbevisning ved Danielsen skole i Bergen til å utvise lærere som var skilt eller som levde i samboerskap. Da departementet truet med å inndra statsstøtte, var ikke dekningen i Bibelen så viktig lenger. I våre dager har en lærenemnd i statskirken fått det for seg at det er viktigere å lytte til Jesus enn Paulus. Derfor er det ikke lenger noe uoverstigelig problem å la homofile få kirkelige stillinger. Logikken er omtrent den samme som Øverland påpeker i foredraget ”Kristendommen – den tiende landeplage” angående Den Hellige Ånd, som ble innført per votering på kirkemøtet i Nikea. For øvrig med knapt flertall. Banal sosial konstruksjonisme – eller guddommelig inspirerte voteringer?
Øverland fornærmet selvfølgelig mange på 1930-tallet og senere også. Nøyaktig det samme har folk som Ole Hallesby, Enevald Flåten, Jan Aage Torp, Ludvig Nessa og Børre Knudsen gjort i forhold til personer uten kristentro. Forskjellen er at mens disse gjør det flokkvis i kristendommens kollektive navn, gjør Arnulf Øverland det alene i humanismens navn.
Hallesby og he***te
I gjenutgivelsen valgte vi å supplere Arnulf Øverlands bok med den berømte radioandakten Ole Hallesby holdt i norsk radio i 1953. Grunnen er at tonen i denne, som ble holdt tjue år etter at Øverlands bok utkom, forteller svært mye om hvor steile frontene i kultur- og religionskampene var i disse tiårene. Hallesby møtte meget sterke reaksjoner på sin svovelpreken, og NRK avsluttet tradisjonen med å direktesende radioandaktene. Siden da har de alle kommet i opptak. En interessant parallell er at NRK også i moderne tid har vurdert om de skal fortsette å direktesende gudstjenester, etter at professor Per Fugelli kritiserte et navngitt politisk parti under en kort appell i Vålerenga kirke for noen år siden.
Gudenes plass i spaltene
I forlengelsen av debatten om religionens plass, er det mange som mener at det ikke er plass til gudene i medienes spalter og bilder. Det er altfor risikofylt, mener blant annet Per Edgar Kokkvold, mangeårig leder for pressens faglige utvalg (FPU). Dette er også et demokratisk anliggende. Dersom det skal være en demokratisk eiendomsrett til ordene, må det også være en demokratisk eiendomsrett til de stedene i full offentlighet hvor disse ordene skal brukes. Derfor må det være plass til alle typer guder, små og store, dominerende og primitive. Så må det være rom og rikelige anledninger til latter og ironi, ikke bare for den som har latteren på sin side, men også for dem som rammes av den.
Krenkelsesinstituttets ubehag
Er det mulig for den som ikke er religiøs å føle seg krenket i det offentlige rom, eller skal konfesjonene også ha en plass i offentligheten? Er det slik at den som etterlever andre verdier, likhet og frihet, demokrati og åpenhet i alle livsspørsmål, ikke kan bli krenket på samme måte? De har rett og slett ikke noen rett til krenkelse? Er det rimelig at krenkelsen bare skal være forbeholdt de religiøse?
Innenfor de mest konservative utgavene av alle religioner, er krenkelsen blitt en salgsvare og markedet er i stadig vekst. Det er gått inflasjon i intoleransens uforstand. Dette begrenser seg ikke til ett land og en religion og det kan se ut til at de pådrar seg krenkelsene for å oppnå en politisk oppmerksomhet som det ellers ikke ville være mulig å oppnå. Salmon Rushdies Sataniske vers, åpnet denne muligheten for en del år siden. Nå ser det ut som om ekstremisme i enhver forstand bare venter på en anledning for å påberope seg krenkelsesinstituttet.
Kan den troløse uttale seg om andres tro? Den troløse vil selvfølgelig påberope seg dette som en demokratisk rett, mens de som tror mener at de troløse ikke er meningsberettigede i slike spørsmål? Hvor skal de troende da gi uttrykk for sine følelser og religiøse overbevisning, dersom de ikke vil tillate en arena hvor det også er plass til skepsis og mistro til andres tro? Hva skulle det så bli av krenkelsene om det ikke var noen troløse som blandet seg inn i religiøse spørsmål? Alle har en rett til å krenke, men det må ikke ses på som et pliktløp i ytringsfrihetens navn, for den som målbærer en slik plikt kan lett selv bli et offer og bli en ytringsfrihetsfundamentalist.
Moderne religionsutøvelse som kommunikasjonsregime
Den digitale teknologien har gitt den politiske eller religiøse makt utømmelige muligheter. Denne makten gir dem muligheten til å nå hele verden i samtidsopplevelser, og ikke bare sitt vanlige publikum, ved hjelp av data, mobiltelefoner og kameraer.
Islamismens religionsutøvelse er en form for moderne kommunikasjonsregime. Med et utvalgt tankeinnhold hentet fra religionen sammen med et sett av språklige konstruksjoner, plasserer de seg med politisk og fysisk makt i dominans innenfor det samfunnsfeltet de kaller for et kalifat. Slik tydeliggjør de sine valg og de handlinger som skal til for å sette valgene ut i praksis. Selvfølgelig har de hele verden som sitt publikum ved hjelp av moderne digital teknologi. En ganske annen sak er om slike religiøse fanatikere får gehør for sin verbale råskap. Det kan vi tolke gjennom deres tekster og deres språkvalg. De fleste i vår verden opplever at dette ikke er i pakt med noen av ytringsfrihetens grunnforutsetninger når alt er kjemisk fritt for demokratisk innhold. Alt bygger på religiøs tvang og underkastelse. Islamismen er fiende av ytringsfriheten selv om de påberoper seg å være talsmenn for en hel religion. Som talsmenn er de villige til å gå et skritt videre og sette handling på ordene. De både oppfordrer til og gjennomfører terror, noe som i Norge medfører straffeansvar.
Avslutning
Presisjonsnivået i alle samtaler, debatter og diskusjoner om ytringsfriheten som den ypperste av alle menneskerettigheter er av varierende kvalitet. Det er på tide å se på hva vi sier og hvordan. Vi bør til stunder foreta retoriske revisjoner. Noe av årsaken til dette er at grensene for kultur, religion og nasjonalstater er mer eller mindre utvisket og vi er alle overlatt til oss selv i lettere forvirring i den globale landsby. Her blir vi alle nådd, fra fjernt og nært, kun adskilte fra hverandre av teknologien.
Må religionen ryddes innendørs? Det kan i seg selv ses på som et alvorlig brudd med ytringsfrihetens menneskerettslige grenser. Kan vi gå opp disse grensene ved å si at religion ikke skal danne grunnlaget for politisk, økonomisk eller sosial makt? Skal religionen være nedfelt i fellesskapets adferdsmønster, vaner, konvensjoner og lover? Skal vi stille krav til at disse verdiene ikke skal preges av religionenes særtrekk og at samfunnet skal være konfesjonsfritt?
Det finnes tre grunnleggende fundament i ytringsfriheten. Det ligger en årsakssammenheng mellom begrepet «ytringsfrihet» og de tre følgende prinsipper. Sannhetsprinsippet er bestrebelsen på å få en så mangefasettert meningsutveksling som mulig i de spørsmål som det skal tas et standpunkt til. Spredning av kvaliteten på utsagnene gjør at vi nærmer oss sannheten, altså et sensurfritt utvalg av meninger.
Autonomiprinsippet betyr at mennesker har rett til frie meninger, selv om de skulle være alene om dem. Denne autonome meningsdannelsen utvikles kun i sosial samkvem med andre mennesker og deres meninger. Dette er selvfølgelig knyttet opp mot sannhet og frihet, men for å mestre det kreves både ferdigheter, kunnskap og dannelse. Dette er også grunnleggende for at et menneske skal kunne vokse opp og mestre sine sosiale roller. Selvfølgelig forutsetter dette en samfunnsforankring. Demokratiprinsippet bygger på de to foregående prinsippene, det må være til stede for at individet skal kunne dømme om politiske beslutninger og sosiale prosesser er åpne. Slik og bare slik må ytringsfriheten fundamenteres også i spørsmål som har med religion og tro å gjøre.
Så en hypotese uten solid forankring i dagens virkelighet. Det handler om det jeg startet med, Arnulf Øverlands religiøse maksimer. Hva ville ha skjedd i dagens Norge om vi hadde hatt en så skrivefør kapasitet som han til å slipe kniver og penner, og så kastet seg inn i Muhammed-debatten i 2006? Vi skal vel være fornøyde med at sakene er som de er. Selv om Arnulf Øverland ble angrepet og stilt for retten i 1931, så foregikk det i sømmelig stil og med siviliserte midler, den gang han angrep den kongelig norske statsreligion, Kristendommen.
Hans-Ivar Kristiansen © 2014
Boka kan kjøpes gjennom forlag1 eller hvilken som helst bokhandel.
